Helena Olmås vandret 300 mil gjennom hele New Zealand

Interessen for vandring og større eventyr kom et par år senere med boken Pilgrimsresan av Paolo Coelho. Den klassiske vandrestien El Camino til Santiago de Compostela, Spanias berømte pilegrimsmål, ble den første vandringsreisen. Hun bestemte seg raskt, kjøpte utstyr og la ut på tur:

– Hvor vanskelig kan det være, jeg skal jo bare gå 80 mil. Jeg var en nybegynner og gjennomførte vandringen på helt feil måte. Jeg gikk for langt hver dag og hadde ingen hviledager. Jeg gikk 80 mil på 20 dager, 4 mil om dagen. Føttene mine ble ødelagt, og jeg hadde feil pakking og feil sokker – jeg gjorde alt feil.

Langvandringer rydder tankene og gir ro

Selv om vandringen ikke ble slik Helena hadde tenkt, våknet noe i henne. En slags avhengighet av den følelsen, å bare ha mål for dagen. Å gå fra A til B med en følelse av at ingenting annet var viktig i livet. En ro ble vekket, hodet ble tømt for tanker, og det var ingen forstyrrelser under vandringen. Dette første eventyret ble startskuddet til noe betydelig større.

En dag på jobben leste Helena om den nye vandrestien Te Araroa på New Zealand, som frivillige holdt på å legge ut gjennom landet. New Zealand hadde alltid vært det store drømmelandet å reise til.

– Jeg fikk en følelse i magen om at – jeg bare må gjøre dette! Men jeg leste at stien var 300 mil lang og tenkte «herregud, hvordan skal dette gå». Det er ulike terrengformer med sand, snø, fjell og så videre. Hvordan skal jeg i det hele tatt pakke?

Helena plasserte drømmen langt nede på sin bucket list foreløpig, og der fikk den hvile en stund. Det første store eventyret ble i stedet å bestige Kilimanjaro, men også det eventyret var i ferd med å bli utsatt. En livsavgjørende hendelse endret dette.

Nær-døden-opplevelse ga mot til å følge drømmene sine

En midtsommer hjemme i barndomsbygda i Dalarna. Helenas mor skulle kjøre henne til toget, en strek hun hadde kjørt hundrevis av ganger gjennom årene. Det var kraftig regnvær akkurat den dagen, og regnet pøste ned. På vei til toget ble bilen deres truffet av en stor SUV som hadde vannplaning – og kjørte i full fart rett mot Helenas mors lille bil. De måtte bråbremse og håpe på det beste. SUV-en kjørte forbi bare noen meter unna og videre rett ut i skogen. De slapp uskadd unna, men hendelsen rystet Helena kraftig.

– Da innså jeg at dette kunne ha vært min siste dag i livet. Dette var juni 2014. I september 2014 dro jeg til Tanzania og besteg Kilimanjaro. Det er ingen tid å vente på ting, livet kan ta slutt når som helst. På bursdagen min sto jeg på toppen av Kilimanjaro. Da jeg sto der oppe og så ut over savannen i Kenya, var det nesten som en religiøs opplevelse. Jeg følte at man kan gjøre hva som helst i livet, det er bare å bestemme seg.

Etter den bestigningen var det som om noe skjedde med Helena rent mentalt. Lysten til å oppleve nye ting, til å utfordre seg fysisk og mentalt, har vært i henne siden den gang. Det store eventyret, vandringen gjennom New Zealand, føltes ikke lenger som noe umulig.

5 tips fra Helena – slik forbereder du deg på langvandringer

Logistikkplanleggingen blir noe utover det vanlige når du skal forberede en langvandring. Noen ganger må du for eksempel vandre lange strekninger uten å kunne kjøpe mat. Her deler Helena sine beste planleggingstips før langvandringer.

1.Få tips fra andre. Ta hjelp av andre som har vandret samme sti som du skal gå. Sjekk Facebook-grupper for vandring. Kontakt noen i gruppen og spør om du kan få råd om utstyr og annet, noen som har erfaring og som du stoler på.

2. Fysisk trening. Skaff riktig utstyr og test det før vandringen. Test fjellstøvler og ryggsekk – de er svært viktige og må fungere godt. Gå prøveturer hjemme med riktig vekt i ryggsekken, du kan for eksempel ha matposer med sand i. Etterlign miljøet du skal gå i før du legger ut på ordentlig tur. Gå i skogen, i skibakker og lignende miljøer.

3. Mental trening. Dette punktet er vanskeligere å trene på hvis du aldri har gått en lengre vandringstur før. Likevel er det bra å ha gjort noen lengre vandringer hjemme for å få oversikt over hva det innebærer. Selv om vandringer hjemme ikke kan sammenlignes med uavbrutt vandring gjennom et fjellpass på New Zealand, er det viktig å trene.

4. Farer og sikkerhet. Les deg opp på potensielle farer. Hvordan kan jeg gi førstehjelp til meg selv og andre turgåere? Hva gjør jeg hvis jeg skader ankelen eller får et kuttsår? Finnes det farlige dyr der jeg skal vandre? Hvilke farer i form av terreng kan det være, som høye fjell eller dype elver? Du bør lese deg opp på hvordan du krysser et strømmende vassdrag. Se videoer på YouTube. Andre risikofaktorer er: hva gjør jeg hvis været blir dårlig, og hvordan beskytter jeg meg best mot regn og snø?

5. Nødsender er viktig å ha med og kan være forskjellen mellom liv og død. En nødsender er en GPS-enhet som sender via satellitt og som du fester på ryggsekken. Den varianten Helena brukte hadde en OK-knapp. Takket være den kunne hun sende et signal til sine nærmeste slik at de kunne følge posisjonen hennes. Det finnes også en SOS-knapp for nødsituasjoner, noe som gjør at du får hjelp innen 24 timer.

300 mil på vandrestien Te Araroa på New Zealand

Høsten 2015, ett år etter Kilimanjaro, dro Helena til New Zealand for å starte vandringen på Te Araroa. Planen var å gå hele strekningen alene, men de første 40 milene hadde hun med seg tre andre personer. Helena bestemte seg likevel for å gå resten av strekningen alene, da poenget med vandringen var å gå i egne tanker og slippe å tilpasse seg andre.

– Den største fordelen med å gå en lang vandring er å få skrudd av all støy rundt deg, å få lande mentalt på en måte du aldri får sjansen til å gjøre på samme måte hjemme. Når du vandrer i to-tre måneder, er det da ting begynner å skje mentalt.

Gode sider og utfordringer ved å vandre alene

Når vi hører Helena fortelle om vandringsventyret på New Zealand, er det lett å forstå den store gleden ved langvandringer. Å få skrudd av all støy, hverdagsstress og plikter. De grunnleggende behovene blir førsteprioritet i livet, og vandringen blir som en lang meditasjonsreise. Vi er imidlertid nysgjerrige på hva de største utfordringene var. Helena forteller:

– Den største utfordringen jeg tar med meg fra hele vandringen, var at jeg aldri fikk en pause. Hvis jeg løper et maraton her hjemme, kan jeg få et varmeteppe, mat, dusj, tørre klær og hvile når jeg kommer i mål. På New Zealand visste jeg at hvis jeg går en hel dag i øsregn, så må jeg finne et sted å sette opp teltet mitt, med våte klær som ikke kommer til å tørke i løpet av natten. Jeg må finne en bekk å vaske meg i når jeg er gjørmete, skitten og sliten. Jeg skal lage mat og legge meg med våte klær i soveposen. Neste dag skal jeg stå opp og gjøre om på det samme igjen.

I tillegg måtte Helena kjempe mot mørkredselen sin og raske væromslag med dårlig vær. Det er ikke helt ufarlig å være alene midt i en storm oppe på et fjell. Terrenget på New Zealand er på alle måter variert, og hun måtte krysse mer enn 300 vassdrag, mange av dem med strømmende vann. De dagene Helena passerte en by, fikk hun imidlertid sove i en varm og tørr seng på et vandrerhjem. Hun fortsetter:

– Det er selvfølgelig slitsomt å gå 3000 km, men kroppen er fantastisk til å tilpasse seg og finner seg i det man utsetter den for. Etter en stund er kroppen med på notene og stiller opp. Det er bare hodet – der må man kjempe, og det kommer ikke gratis. Jeg hadde mange mentale sammenbrudd med tårer.

Gode vandresokker og fjellstøvler er A og O

Føttene er viktig å ha i bakhodet før en lengre vandring. Helena hadde nesten ingen gnagsår under den 300 mil lange vandringen, til tross for at føttene var våte store deler av tiden. Her er hennes beste tips for å holde føttene gnagsårfrie:

• Vær i forkant og teip føttene før problemene oppstår, for eksempel med Compeed-plaster. Når du går treningsvandring hjemme, oppdager du hvilke områder som er utsatt, som hælen og stortåen.

• Vandre i ullsokker. Ull er skånsomt mot huden fordi det er et naturmateriale. Ull lukter dessuten ikke, og ullsokker tørker raskt.

• Under vandringen på New Zealand brukte Helena kun vandresokkene Technical Cushion High Wool fra Gococo. De er forsterket ved tær og hæl, som er de utsatte delene av foten. Mange bruker doble sokker på vandring for å redusere friksjon mot huden, men det gjorde ikke Helena.

• Ha tørre sokker når du starter dagen. Vask sokkene i et vassdrag og la dem tørke utenpå ryggsekken under vandringen.

• Kjøp gode fjellstøvler som du har gått inn. Et tips er å velge et par støvler som slipper ut vannet, slik at det ikke blir værende i skoen etter vandring i et vassdrag. Helena gikk i skinnstøvler i stedet for for eksempel GoreTex. Med et par støvler i skinn kunne hun bare traske på i vann og gjørme opp til knærne.

– Jeg har alle Gococos sokker og har aldri hatt noen andre sportssokker verken til løping eller vandring, for de er helt overlegne! Jeg så så mange gnagsår og blemmer på vandringen, men jeg klarte meg utrolig bra. Å tape og ha gode sokker er A og O. Jeg brukte bare totalt fem par sokker på hele vandringen på 300 mil.

130 dager, 5,6 millioner skritt og 170 000 kroner til Kreftforeningen

Det tok Helena 130 dager å vandre de 300 milene fra nord til sør på New Zealand, og skrittelleren viste 5 600 000 skritt da hun nådde målet sitt. Den tøffe ensomvandringen ble gjort med et tydelig mål. Det var viktig at vandringen skulle ha et godt formål, derfor startet Helena en innsamling til Kreftforeningen. Årsaken var at tanten hennes var rammet av sykdommen, og hun ville gi noe tilbake til Kreftforeningen. Det var innsamlingen som motiverte Helena de aller tøffeste dagene, da hun minnet seg selv på hvorfor hun gjennomførte vandringen. Innsamlingen ga 50 kr for hver kilometer, noe som resulterte i 150 000 kr, som senere endte på fantastiske 170 000 kr.

Vandringen på New Zealand resulterte i nye eventyr

Vi spør Helena hva hun har lært, og hva hun har reflektert over etterpå.

– Når du tror at du er sliten og ikke har noe igjen – da har du minst 50 % av kapasiteten din igjen, sier hun

Da mener Helena rent fysisk, for kroppen klarer så mye mer enn det hodet ditt klarer. En annen ting hun nevner flere ganger under intervjuet, er at du må finne et hvorfor du gjør ting. Hvis du ikke vet det, er det lettere å gi opp. Dette hvorfor er noe vi alle kan bruke i hverdagen, mener hun.

Etter eventyret på New Zealand ble Helena nominert til årets eventyrer i Sverige. I juryen satt en annen kjent eventyrer, Ola Skinnarmo, som rekrutterte henne til firmaet sitt. Siden da har hun bestått Kilimanjaro ytterligere fem ganger som guide. Helenas tankevekkende ord får avslutte intervjuet:

– Hvis du har en drøm, følg magefølelsen og tro på det du vil. Hadde jeg lyttet til alle skeptikerne, hadde jeg aldri kommet meg av på denne vandringen. Følg magefølelsen og gjør det du vil, folk kommer uansett til å ha meninger enten du gjør det eller ikke. Det er like greit å bare gjøre det du vil.

Gococo takker Helena Olmås for den spennende fortellingen om vandringsventyret på New Zealand, og de gode tipsene før langvandringer. Følg gjerne Helena på Instagram. Der finner du alle bilder fra vandringen under emneknaggen #nzbyhelena.

Vil du også ha et par vandresokker som motvirker blemmer og gnagsår? Gococo har vandresokker i fine farger, for damer og herrer.